- Vakkert om å forlate en far
Aftenposten anmelder Hilde Østby har lest Haruki Murakamis «Å forlate en katt» og sier boken er «sakprosa av ypperste merke». Les hele anmeldelsen her!
«Dette er nydelig, selvbiografisk sakprosa av ypperste merke: Haruki Murakami skriver fortettet om et vanskelig far-sønn-forhold og om kjærligheten sin til katter.
Allerede første gang jeg leste den, elsket jeg Murakamis sakprosabok Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping fra 2010 (oversatt av Yngve Johan Larsen).
Siden har jeg lest den flere ganger. Det er en bok som er svært enkel og elegant bygget opp, men som avdekker et helt liv. Den forteller hva slags valg forfatteren har tatt i livets store maraton, hvorfor han løper helt fysiske maraton, hvordan han jobber når han skriver – og hva det har med løpingen å gjøre.
Årets utgivelse har en tittel som spiller på denne, men berører noe kanskje enda mer personlig: Forholdet til faren.
De store fortellingene
Haruki Murakami er en forfatter som lager forbløffende og ofte store fortellinger når han skriver fiksjon. Som sakprosaforfatter skriver han veldig nedpå.
Det er noe tilsynelatende liketil over måten han skriver om virkeligheten på, det er helt uten fakter. Det betyr ikke at dette er en kjedelig tekst. Det er mer å sammenligne med en liten fiolinsolo mot forfatterens andre, store symfonier: Den er vakker, ren og elegant.
Å forlate en katt begynner i forfatterens barndom, med en liten episode knyttet til en katt de prøvde å kvitte seg med. Det spinner deretter ut til å bli en fortelling om faren hans, Japan, og omm minnenes natur.
Det er kanskje mest av alt en historie om alt vi ikke vet om våre foreldre, og om alle de tilfeldighetene som har brakt oss til verden, og om å gi slipp og forlate (i ordets dobbelte forstand).
Murakamis undersøkelser avslører at hele hans eksistens er bygget på en enkel tilfeldighet: at faren tilfeldigvis dimitteres fra den japanske hæren under andre verdenskrig, og at morens forlovede blir drept i den samme krigen. Boken er blant mye annet en feiring av livets ville tilfeldigheter.
Minnearbeid
Men mer enn det er den et minnearbeid, et forsøk på å grave opp de fragmentene som utgjør farens liv og hans egen barndom. Den beskriver farens lidenskap for å skrive haikudikt, turene sammen til den lokale kinoen for å se westernfilmer, buddhismen som preger farens familie, kattene som kom og gikk.
Idet Murakami ble voksen, ble livet sammen med faren byttet ut med 20 år uten kontakt.
«Far og jeg vokste opp i hver vår tid og i hver våre omgivelser, vi tenkte forskjellig og hadde forskjellig verdenssyn. Det er innlysende. Om jeg på et tidspunkt hadde gjort en innsats for å bedre forholdet oss imellom, ville det kanskje ha kommet over i et annet spor. Men jeg var opptatt med mitt», skriver Murakami.
Det er så enkelt og likefremt fortalt, men inneholder så mye smerte og selvransakelse og sier mye om måten Murakami forteller på. Det er fortettet. Det er store og livsomveltende erkjennelser som er kondensert ned i enkle, klare setninger.
Illustrasjoner som fyllmasse
Boken er illustrert, noe jeg ikke kjenner stor begeistring for. Kanskje det er et forsøk på å gjøre en ganske kort tekst litt fyldigere, slik at den passer bedre mellom to permer (den er bare litt over 60 sider, inkludert illustrasjoner), med det er jo ikke en god nok grunn til å få med seg en illustratør.
Forfatteren mener at Yan Gaos nostalgiske bilder gir noe eget til teksten. Men jeg er egentlig ikke sikker på om disse enkle akvarell- og tusjbildene av en gutt, katter og furuer tilfører noe ekstra.
Det til side: For alle som elsker Murakami, er dette en nydelig opplevelse av en bok, silt gjennom Ika Kaminkas sømløse oversetterkunst.
Det er en vakker og stilren fortelling om mennesker og katter og alt vi ikke vet om hverandre.»
