Glemt sjarm

Fortellergleden spretter opp som en stålfjær i Ida Simons’ roman fra et jødisk miljø i mellomkrigstidens Nederland og Belgia.

DN Magasinet, lørdag 28. mars 2015

✎ Susanne Hedemann Hiorth

I avdelingen for glemte forfattere med uventet gjennombrudd er turen kommet til Ida Simons (1911–1960). Hun var en nederlandsk pianist med suksess før nazistenes invasjon. I to år satt hun i leirene Westerbork og Theresienstadt. Etter krigen ga hun opp pianokarrieren på grunn av helseplagene de pådro henne. Hun begynte å skrive. Debutromanen «Timen før midnatt» kom ut i 1959. Året etter døde hun. 

Det var trolig et tap for litteraturen, for «Timen før midnatt» er en bok full av sjarm. Den ble gjenutgitt i fjor av en nederlandsk forlegger, ifølge et etterord som insisterer mistenkelig på romanens klassikerstempel. Men slapp av: Det som ved første øyekast kan ligne anekdotiske memoarer, folder seg snart ut som en vifte som viser frem et jødisk miljø i sin fulle bredde. Sammen med Stalin-henrettede Isaak Babels nylig oversatte «Fortellinger fra Odessa», fra røffere havner lenger øst, gir Ida Simons bokvårens friskeste innblikk i et stykke kultur som nesten gikk tapt i jødeutryddelsene.

Uoverensstemmelser. Holocaust nevnes aldri i denne oppvekstromanen, selv om utfallet som venter en intetanende mellomkrigstid, kaster en viss skygge. Men «Timen før midnatt» står utmerket på egne ben med den unge hovedpersonen Gittels blikk på sin verden. Hun vokser opp i Haag etter Første verdenskrig med farens ulykksalige forretningsdrift: «Helt fra jeg var liten, vente jeg meg til å høre faren min omtrent daglig si at han hadde sviktet sine medmennesker stygt ved ikke å bli begravelsesagent. Det var hans faste overbevisning at dette straks ville ført til at planetens befolkning utelukkende besto av udødelige.» Foreldrene krangler særlig på søn- og helligdager, det vil si mye, «siden jøder er belemret med dobbelt så mange høytidsdager». Mor og datter reiser derfor på jevnlige opphold hos mormoren i fødebyen Antwerpen. Det er her pianotalentet Gittel får innpass hos de kondisjonerte naboene i familien Mardell. De har et flott flygel, en ugift datter, en fattig unggutt i regnskapsavdelingen og en far som er kunstsamler og vet hva som er vakkert før andre. «Store kunstnere er som regel ikke elskverdige», er blant visdomsordene til denne herr Mardell, som er fullt opplest på en bok som kom på norsk ifjor, Vincent van Goghs brev til broren Theo. 

Galgenhumor. Fascinasjonen ved «Timen før midnatt» minner om herr Mardells glede over unge Gittel: Hun er en kvikk forteller. Men også naiv, i betydningen konkret uten å utlede implikasjonene av alt hun ser. Det leder henne inn i skuffelse i intrigen, men er et vellykket litterært grep for romanen. Observasjonene hennes blir morsomme for eksempel når familien flytter til et inflasjonsrammet Berlin, der de for en stakket stund er millionærer. Vemod preger også stemningen: «Det var mildt vårvær, og i de søndagsstille gatene trasket skyggene våre driftig i forveien over de ruglete brosteinene.» Det overbevisende innblikket i et ungt menneskes tanker gjør mellomkrigstiden levende i Ida Simons’ roman. Litt gammelmodig festtaleaktig er den også, med enkelte gjengitte anekdoter som virker ferdigtygde. Boken drar likevel opplagte veksler på fortellertradisjoner den selv skildrer, som historiene til de omreisende østfra som velstående jøder plikter å gi mat. En annen lykkelig scene munner ut i taler rundt familiebordet der alle hyller seg selv og sine fortrinn. Det er en galgenhumor og raus fortellerglede hos Ida Simons som får meg til å tenke på Olof Lagercrantz’ råd i boken «Om konsten att läsa och skriva»: «Försök sätta den skapande fantasin i gång, och du skall känna hur själen reser sig som en stålfjäder.» ●

▼
Bok
← Ida Simons
«Timen før midnatt»
Oversatt av Hedda
Vormeland
Pax, 208 sider
Ny vår. Pianisten Ida Simons’ debutroman har fått en renessanse og skal ut i 25 land. Den ble dessverre hennes eneste fullførte bok.