Dra ikke til havet

Da Ingá og Rávdná kommer hjem til sommerlandet, ligger landsbyen allerede under vann. Uten forvarsel har kraftselskapet demmet opp innsjøen, og det som en gang var et innsjøsystem, er blitt et ugjestmildt hav. I dypet ruver taket på båtene mens landsbybeboerne ror ut for å redde det som er i ferd med å gå tapt.

Det moderne samfunnet kommer stadig nærmere. Elektrisiteten knitrer i luften, og fuglekvitteret forsvinner. Da Rávdná bestemmer seg for å bygge et hus, selv om hun egentlig ikke har lov som nomadisk same, skapes det en distanse mellom den lille familien og resten av landsbyen.

Elin Anna Labba romandebuterer med en sterk mor og datter-skildring der det stigende vannet er som en egen skapning. Labba skriver om en mor som protesterer og stadig blir mer isolert, og om en datter som vil være som alle andre. Og vannet, det kommer ubønnhørlig tilbake. Det som en gang ga liv, blir en konstant trussel.

Omtale:

«Mektig, poetisk»
«Sangen er viktig, Labbas bok synger og nynner, stemmene tilhører stort sett tre kvinner, og sjøen som ble drept da den ble magasin for et kraftverk, vannet taler, anklager og forsøker å forstå.»
Norrbottens-Kuriren

«Fullstendig levende»
«Språket er knapt, men ikke hardt. Syntaksen tvinges ikke helt inn i storspråket, det er noe syngende i prosodien. Korte, lakoniske setninger veksler innimellom med lange og glitrende perioder. Det er et språk å synke ned i, vakkert på en måte som gjør vondt. Romanen er full av setninger jeg vil gjemme på og vende tilbake til gang på gang, fordi de er vakre og fulle av de klareste innsikter. Her ligger romanens styrke, måten den beveger seg på mellom den materielle verden og menneskets indre. Som med Herrene sendte oss hit vil det bli sagt at dette er en viktig roman. Den er ikke bare viktig. Den er god også.»
Göteborgs-Posten

«Elin Anna Labba har skrevet en svimlende vakker roman»
«Labbas suggestive, poetiske prosa skildrer det langsomme forløpet fra den lille familiens perspektiv: sorgen over det som går tapt, men også kampviljen som vekkes når samelandsbyen innser at myndighetene ikke lytter, at resten av Sverige gir fullstendig blaffen i at samenes rettigheter krenkes. De som skvises for at svenskene skal få billig strøm, får jo ikke engang lagt inn strøm i sine egne gammer og småhus. Rasismen flyter som en skitten understrøm gjennom fortellingen.»
Expressen