Vi minnes Ida Halvorsen

I 1982 utga Pax Forlag selvbiografien Hard asfalt av pseudonymet Ida Halvorsen (i samarbeid med Liv Finstad og Cecilie Høigård). Den ble en viktig bok for svært mange. Nå er dessverre Ida Halvorsen død, og vi bringer her Cecilie Høigårds nekrolog publisert i Klassekampen 27. 01.23.

Boken «Hard Asfalt» kom ut i 1982. Den dokumenterer rus- og prostitusjonsmiljøet i Oslo, med utgangspunkt i Ida Halvorsens dagboksnotater. Boken ble raskt en bestselger og fikk også ypperlige anmeldelser av et enstemmig kritikerkorps.

Etter hvert strømmet det inn en mengde henvendelser fra ungdom til Liv Finstad og meg, og også til redaktøren for boka, Birgit Bjerck. Ungdommene ønsket å komme i kontakt med Ida, mange for å skrive særoppgave om henne. De fikk høflige avslag. Ida ønsket ikke å bli en rikskjendis, og vi var enige om at hun ikke hadde noen rapportplikt til det norske samfunnet om livet etter boka. Hun hadde gjort sitt, og hun ville leve resten av livet sitt i fred. Det var likevel ikke fred som kom til å prege livet hennes. Det harde livet hun hadde levd, hadde laget sine sår og arr. Det ble et liv med sine nedturer og oppturer. Ida reiste seg på nytt og på nytt etter alle tilbakeslag. Ida var en overlever. Det er lenge siden det nestsiste mennesket i ungdomsmiljøet som er skildret i «Hard Asfalt», døde. Det gir også et tidsbilde av hva en katastrofal narkotikapolitikk førte til.

Jeg har hatt det privilegium å være venn med Ida i over førti år. Jeg ble utrolig glad i Ida, hun var en helt unik og enestående god venn, og vennskapet ga meg svært mye. Ida var en storleser. Hun var bredt orientert i samfunn og politikk. De siste månedene var hun særlig opptatt av Palestina, og hun var dypt imponert over Ukrainas forsvarskamp. Den modige kampen til Lise Klaveness mot de internasjonale fotballtoppene, kom hun stadig tilbake til. Hun klarte også å bygge seg et liv med mange gleder. Hun elsket konglene, trærne, skogen og dyra som hun møtte på sin ferd der. Hun var utrolig stolt av datteren sin, Aina i boka, og det var hun med god grunn. De delte det samme skråblikket og evnen til å se samfunnspyramiden fra det aller nederste trinnet. De delte også fliret og den utrolige humoren.

Ida ble en av de aller viktigste menneskene i livet mitt. Det er fælt at hun døde så brått. Samtidig er det fint å tenke på den aller siste meldingen hun skrev til meg, rett før hun fredelig døde i yndlingsstolen sin. Der skrev hun «Jeg er verdens heldigste menneske».

Cecilie Høigård